
Slik lages lær
Skinn er dyrehud som er kjemisk stabilisert slik at den ikke råtner. Denne stabiliseringen er garving. Alt annet i prosessen er enten forberedelse til den eller videre bearbeiding etterpå.
Hele forløpet er slik: velg hud, fjern alt ned til rene kollagenfibre, garv den, farg og mykgjør den, og behandle overflaten. Hvor garveriet bruker tid i denne rekken, avgjør hva slags skinn som kommer ut.
Råhuden
Huder er et biprodukt. Storfe holdes for kjøtt og melk, og huden ville ellers gått til spille.
Kvaliteten avgjøres før garveriet ser huden. Klimaet spiller inn; huder fra kjøligere områder har gjerne tettere kollagen og finere narv. Dyrets liv setter også spor: arr, insektbitt og piggtråd forblir synlige i en hud som skal ferdigstilles uten korrigerende overflatebehandling.
Hudene saltes eller kjøles ned umiddelbart etter slakting, fordi ubehandlet hud begynner å brytes ned i løpet av timer.
Forberedelse av huden
Før garvingen kan begynne, må huden renses ned til rene kollagenfibre. Dette er den minst omtalte fasen, og den tar flere dager.
Huden bløtlegges for å erstatte vannet som gikk tapt under konserveringen. Deretter behandles den med kalk for å løsne hårene og åpne fiberstrukturen. Hår og gjenværende kjøtt fjernes. Kalken nøytraliseres, og huden behandles med enzymer som bryter ned stoffet som binder fiberbuntene sammen.
Hvor langt denne åpningen drives, er en av de viktigste beslutningene i prosessen. En grundig åpnet hud blir smidig. En hud som ikke er åpnet nok, forblir stiv uansett hva som skjer senere; verken olje eller overflatebehandling kan rette det opp.
Det er også i denne fasen huden spaltes. En tykk hud føres gjennom en spaltemaskin som deler den vannrett: det øverste laget bærer narven og blir fullnarvet skinn eller top grain-skinn, mens de nedre lagene blir spaltskinn.
Garving
Ved garving bindes garvestoffer til kollagenet slik at fibrene ikke lenger kan råtne. To metoder dominerer, og de gir skinn med vesentlig ulike egenskaper.
| Vegetabilsk garving | Kromgarving | |
|---|---|---|
| Garvestoff | Plantebaserte tanniner fra bark, blant annet kastanje og mimosa | Kromsalter |
| Tid | Uker | Timer |
| Resultat | Fast, med formhukommelse | Mykt og smidig med én gang |
| Farge | Varm, naturlig brunfarge | Blek blågrå før farging |
| Aldring | Blir mørkere og utvikler patina | Slites fremfor å modnes |
| Andel av verdensproduksjonen | Liten | Det store flertallet |
Vegetabilsk garving fører huden gjennom stadig sterkere tanninbad, i kar eller tretromler, over flere uker. Tanninene er polyfenoler fra plantemateriale og binder seg gjennom hele hudens tykkelse. De er også lysfølsomme, og det er derfor bare vegetabilsk garvet skinn kan utvikle patina.
Kromgarving stabiliserer huden på få timer med mineralsalter og dominerer verdensproduksjonen av den grunn. Resultatet er et mykere, jevnere og mer vannbestandig skinn som aldri får patina, fordi det ikke inneholder plantetanniner som reagerer på lys.
Vårt eget Perpetual Leather garves vegetabilsk i førti dager i tretromler med ekstrakter fra kastanje og mimosa.
Ettergarving, farging og fettbehandling
Tre ting skjer etter garvingen, og de avgjør nesten alt ved hvordan det ferdige skinnet føles.
Ettergarving justerer karakteren og gir mer fylde eller fasthet.
Farging tilfører farge. Gjennomsiktige fargestoffer som trenger gjennom hele tykkelsen, lar narven være synlig og gir anilinskinn. Pigmenter som legges på overflaten, gir semianilin eller pigmentert skinn og dekker narven i den grad de brukes.
Fettbehandling arbeider oljer inn i fiberstrukturen slik at fibrene glir mot hverandre i stedet for å binde seg når huden tørker. Den bidrar vesentlig til smidigheten og er grunnen til at godt laget skinn allerede inneholder det meste av oljen det trenger.
Tørking og mekanisk bearbeiding
Fasen som avgjør hvordan skinnet kjennes i hånden, og som de fleste beskrivelser utelater helt.
Måten huden tørkes på, endrer hva den blir. Skinn som tørkes under strekk, blir fastere enn skinn som tørkes løst, fordi fibrene fester seg i stillingen de holdes i.
Etter tørking bearbeides skinnet mekanisk. Staking bøyer det gjentatte ganger for å bryte bindingene som oppsto under tørkingen. Tromling i en trommel i timevis mykgjør det ytterligere og avrunder narven. Hvor mye en hud bearbeides slik, er et bevisst valg. To huder som til da var identiske, kan forlate garveriet med helt ulik følelse i hånden.
Derfor er mykhet ikke en iboende egenskap ved garvemetoden. Vegetabilsk garvet skinn kan gjøres svært mykt her, mens fast skinn delvis er fast fordi det ikke har fått denne behandlingen.
Overflatebehandling
Den siste fasen avgjør overflaten. Behandlingen kan være nesten fraværende, som på anilinskinn der narven ligger åpen. Eller den kan være en film i flere lag: et forseglende lag, et pigmentert grunnlag og et toppstrøk, lagt over en overflate som som regel først er slipt og korrigert.
En struktur kan også presses inn med en oppvarmet plate og gi preget narv eller Saffiano. Når pregingen skjer i rekken av overflatebehandlinger, varierer mellom garverier.
Det viktige er å forstå at en kraftig overflatebehandling er et eget materiale som ligger oppå huden. Hvor lenge den varer, avhenger av hvor godt den er laget og hvor godt den har festet seg. Det sier noe om overflatebehandlingen, ikke om skinnet under.
Hvor lang tid det tar
Kromgarving kan føre en hud fra rå til garvet på én dag. Vegetabilsk garving tar uker, og i de langsomste tradisjonene betydelig lenger.
Den forskjellen er hele det økonomiske argumentet og grunnen til at omtrent ni tideler av verdens skinn er kromgarvet.
Fra garveri til ferdig arbeid
Garveriet leverer huder. Det som skjer videre, er et annet håndverk: å velge hvilke deler av huden som skal brukes hvor, skjære til, tynne kantene nok til at de kan brettes, montere og sy.
Hvor et stykke skjæres fra, betyr svært mye. Området langs ryggraden har hudens jevneste fibre og holder formen. Buken er løsere og gjør det ikke.
Videre lesning
Skinntyper · Patina i skinn · Salmakersøm · Anilinskinn · Vachetta-skinn · Bøffelskinn · Soppskinn









